"Bygda med det store hjertet"
«Bygda med det store hjertet» – om trygge fellesskap i en utrygg verden
«Jeg har gledet meg til å besøke Flå – bygda med det store hjertet», sa kong Harald da han gjestet bygda for to år siden. De ordene har satt seg fast i meg.
Selv blir jeg alltid glad når jeg stopper i Flå på vei mellom Hallingdal og Vestfold. Flå er for meg både en bokstavelig og en billedlig rasteplass underveis.
Vi trenger slike rasteplasser i livet – steder hvor vi kan lade både bilbatterier og egne batterier. Det hjelper mot sjelens rekkeviddeangst å bli møtt av noen som ser deg og ønsker deg velkommen.
Å være menneske er å være på vandring. Selv om det ikke er så mange pilegrimer langs riksvei 7, er vi alle på en måte pilegrimer. Ordet pilegrim kommer fra det latinske peregrinus, som betyr fremmed. Pilegrimstradisjonen kan hjelpe oss å oppdage både oss selv og verden på nytt. Enten vi går, sykler eller kjører, kan den ytre bevegelsen støtte den indre vandringen. På livets vei blir rasteplassene steder for hvile, refleksjon og rekreasjon.
Et av verdens mest kjente ikoner forteller om tre fremmede som besøkte Abraham og Sara i Mamre lund. Var de vanlige mennesker, engler – eller Gud selv? Vertskapet visste ikke hvem de møtte, men åpnet hjem og hjerte for dem. I Andrei Rublevs ikon, «Den hellige treenighet», ser vi hvordan de tre gjestene både vender seg mot hverandre og mot oss som betrakter. Den åpne plassen ved bordet er som en invitasjon inn i fellesskapet.
Paulus kjente fortellingen godt da han skrev: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det.»
Denne fortellingen minner meg om våren 2023, da fløværingene tok imot mennesker på en ufrivillig reise. De ukrainske flyktningene ble møtt med raushet og respekt. Hjertevarmen gjorde inntrykk. Jeg husker gravkapellet fylt med klær og leker til utdeling, og sangen som steg fra menighetshuset. Sammen lød det gamle Kyrie-ropet – «Herre, miskunne deg» – denne gangen på ukrainsk melodi.
Etter mange år i Hallingdal har jeg fått hjerte for «bygda med det store hjertet». I møte med kriser har jeg selv erfart sannheten i kongens ord.
Vi lever i en urolig tid og trenger robuste fellesskap. Jeg liker ordet «beredskapsvenn». Ikke bare med hermetikk og parafin, men med nærvær, omsorg og fellesskap. Vi kan være beredskap for hverandre – ikke bare med ressurser, men med tid. Når du mister noen, kan jeg sitte stille ved siden av deg. Når jeg blir redd, kan du si et håpefullt ord til meg.
Menneskelighet er en radikal handling. Det er en holdning til livet som er særlig viktig nå. Menneskelighet overfor andre – og oss selv. Å velge å gå med andre, ikke mot dem.
Jeg drømmer om at vi sammen bygger byer og bygder med store hjertet som åpner oss mot det fremmede og den fremmede.
Tenk om vi møtte alt og alle som krysser vår vei med kjærlighet, tålmodighet, vilje til å tjene og et ønske om å forstå mer enn å forklare. Hva ville det gjøre med livene våre, med samfunnet vårt, med verden vår? Jeg tror forandringen ville komme raskere – og dypere – enn vi aner.
Domprost i Tunsberg Bispedømme, Sveinung Hansen